©2018 by Camillashjerte. Proudly created by Chrissorensen.no

Address

Contact

Nittedal, Norge

Follow

Da hun kom......

May 3, 2018

 

Faa. i Helv.., fy F... så urettferdig, men allikevel så er jeg utrolig takknemlig for at

hun ER. og at hun ER  i mitt liv.

 

Jeg får lov til å oppleve dette underet, mirakele.

 

Men ikke viste jeg at jeg skulle bli en "sånn" mamma. 

                       

At jeg av alle skulle bli en mamma til et barn med spesielle behov, der jeg klikket liks på at barn med dawns er likeverdig. Etter 21 år i barnehage og jeg jobber som pedagogisk leder, har jeg vært heldig i alle de årene å få barn med spesielle behov på avdelingen. Og jeg skal innrømme det, i en alder av 43 er jeg metta. Metta på systemer som ikke fungerer, diagnoser som ingen vil sette, foreldre som ikke "ser" at barnet har et behov og jeg som er så jævla snever at jeg kan jo ikke forstå hvorfor foreldrene er i fornektelse.

 

Det forstår jeg nå for når jeg ser på ungen ser jeg ikke hennes Trisomi21 eller Dawn syndrom, som det også heter. Jeg ser henne, henne med smilet på lur. Noen dager når hun er sliten opplever også jeg at trekkene trer mer frem, men jeg ser det ikke. Og det er jo det som er fantastisk, jeg er mamman, mamman hennes jeg er ikke hennes fagperson. Selv om jeg meldte meg inn i foreninger 2 dager etter fødsel, kan jeg forstå at ikke alle er like mottagelige når informasjonen kommer. Uansett hvor gammelt barnet ditt er. 

 

Hadde du spurt meg når jeg gikk gravid, om oddsen om at jeg kan få et barn med spesielle behov og spørsmålet fikk jeg, hadde jeg svart at, man har ingen garantier i verden. Jeg hadde videre svart politisk korrekt at alle barn er velkommen, og ment det i forhold til mine egne verdier og holdninger. Men da var forutsetningen at jeg følte meg immun. Jeg jobber tross alt med barn med spesielle behov. Og mange tenkte sikkert at, vel Camilla du kunne bare tatt en fostervanns prøve så hadde du vist vet du. Vel så enkelt var det ikke.Jeg ønsket meg flere barn, og hadde gjort det lenge, i mange år. Så da jeg endelig hadde laget liv, og livet var laga var jeg så fryktelig redd for at det bare skulle forsvinne, bli borte at dette tema ikke var noe tema for meg.   

 

Med termin 7 februar og i full jobb til siste slutt, så jeg frem til å gå ut i barselpermisjon, slappe av og gjøre innkjøp til poden, Men nei da, i januar kom hun, 3 uker før termin, hun med trisomi21. Spør meg om barn med autisme, hørselvansker eller tale vansker,asberger syndrom, tourettes syndrom, sosiale vansker eller motoriske vansker og jeg skal observere, være sammen med og henvise og sette inn tiltak. Om trisomi 21 hadde jeg ingen kunnskap om foruten om Tangerudbakken og Dissimilis liksom. Og der lå hun da, mitt lille unikum som jeg hadde ventet på i nesten 9 mnd.. Der lå hun med oksygen på nyfødt intensiven på A-hus.

 

 Hun jeg ventet med navn til fordi jeg var redd hun ikke ville klare å uttale navnet sitt. Jeg som tenkte mulig et enklere navn med fire bokstaver ville være lettere, men hvor jeg fant ut etterhvert at det jeg hadde bestemt meg for mens jeg gikk med henne var det riktige. Og dette ble bare bekreftet da mormor skrev navnet hennes med en s og ikke to ved en feil da falt alle brikker på plass.

 

Da var det bare å bruke tid på å bli kjent med henne som kom til mamman som er singel og broren som er voksen.

Og egentlig litt rart at jeg ikke var forbredt for jeg er føre var og helgarderer meg igjennom livet. Jeg står der med livbøyla før du er uti vannet klar for å redde deg. Ja jeg har med meg en ryggsekk med opplevelser både positive og negative, en verktøykasse full av verktøy som kan brukes og mye som ikke er brukenes til noe og bæreposer fulle med ting jeg ikke har behov for å bære på, som jeg like vel drasser med meg  når jeg vet jeg ikke trenger de. Slik som de fleste mennesker har med seg i livet. Nå har jeg fått meg ekstra bagasje. Den fikk jeg med henne, da hun kom til verden og da mener jeg ikke den lille rød kofferten jeg fysisk fikk på sykehuset som alle foreldre som får barn med trisomi21 får, som inneholder informasjon om diagnosen. Nei jeg tenker på den ekstra bagasjen jeg er heldig å får ta del i. Hun som har åpnet og fortsatt åpner nye dører i livet mitt. Hun som har et smil på lur. Hun som viser at hun kan å mestrer så mye allerede i sitt liv,  hun som har vært tre måneder på denne jord. Hun som Er i mitt liv, og jeg i hennes.                                                                                                                                                          

 Du har kanskje tenkt at du har rare tanker om et ønske, håp, uoppnåelige mål. Vel da er du en av oss gjennomsnittlige. Jeg elsker sitatet til syklisten Otto Laurizen " Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lenger tid" og jeg tror på det da, for min datters forutsetninger vil muligens sees på som noe mindre, men vi vet faktisk ikke hva fremtiden bringer med litt innsats fra meg som mamma.

 

Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det. Det er noen ganger enklere sagt en gjort.

 

Camilla

 

 

Please reload

Our Recent Posts

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload