©2018 by Camillashjerte. Proudly created by Chrissorensen.no

Address

Contact

Nittedal, Norge

Follow

Broder`n,moder`n mormora og Meg.

May 31, 2018

 

 

Vi er glad vi har et nettverk som er der for oss. Som stiller opp. Men da hun kom til verden, var det Mormora og broder`n som skulle få æren av å se henne først.

Svangerskapet gikk greit, med komplikasjoner som urinretensjon, som menn med prostata kreft får og jeg da nå har hatt. Lit kleint når man ringen til sykehuset og skal gjøre om en time og sier at jeg har  urinretensjon og damen i andre enden sier at "nå tar du vel feil, du mener vel inkontinens" hun sier videre at kvinner ikke kan få det. Nei da, men jeg har det, jeg er kvinne og jeg er til og med gravid. fikk byttet tid da i ihvertfall.

Når man har urinretensjon klarer man ikke å urinere og jeg gikk med kateter i ca 2 måneder, og måtte lære meg å tisse på nytt. Det skal sies at kvinner i min alder vi tisser på oss, og oftest så skvetter vi litt,

sån typisk når man nyser. Å ikke å mestre å late vannet var en erfaring rikere, men jeg håper jeg slipper det igjen .

 Svangerskaps diabetes fikk jeg også og da midt i juletiden. Da var det bare å holde seg unna både appelsiner og sjokolade.

Blodsukker apparat, ble også en del av hverdagen. Brodern syntes det var mye styr så klart,når modern skulle tømme kateteret og måtte måle blodsukkeret.

Det verste var vel når kateteret gikk lekk, eller rettere sagt posen, der vi satt i stua og så film. Ja da var det bare å begynne å vaske ned hele sofaen og brodern hjalp til selv om han syntes det var disgusting så hjalp han til.

 

Så kom hun, hun vi hadde ventet på eller det vil si 3 uker før termin,  med kloakk lekkasje fra toalettet hjemme i stua, var stressnivået hos meg ganske så høyt, men endelig denne søndags morgen kunne jeg ligge å slappe av.

Toalettet var fikset og jeg slapp å tisse mer på bøtte.

Endelig etter alt var jeg nå gått ut i svangerskaps permisjon og kunne slappe av.

Endelig denne natten hadde jeg sovet vanvittig godt, og tenkte der jeg lå at nå, nå skulle jeg kose meg hjemme og forberede meg og slappe av den siste tiden.

Denne morgenen søndag 14.01 gikk proppen. Min erfaring med proppen var proppen i vasken, og proppen i øret når man flyr, og  proppen med brodern , og den gikk ikke. Den gikk ikke den gangen han kom til verden 14 dager over termin så den måtte jeg inn å ta,. men det er en helt annen historie.:)

Jeg ringte mormora og sa at dette sikkert var falsk alarm, men jeg trudde slimproppen var løsnet og jeg blødde. Jeg kontaktet sykehuset og de sa at jeg bare kunne komme, vel riktig nok etter at jeg hadde påpekt at jeg var 43 år, svangeskapsdiabetes og resus minus.

Mormora kom og hun kjørte meg til sykehuset.

Vi blir sikkert sendt hjem igjen sa jeg, vent skal du se.

Klokken var nå blitt ca 11.00. Dette er sikkert bare en test slik at vi får løst det når dagen kommer og hun vil inn i denne verden sa jeg.  En test fra universet slik at vi er forberedt.

Jeg og mormora (min mamma) ble enig om at om det ble fødsel skulle hun hente brodern om han ville være med.

Han hadde først sagt ja, så et klart nei. Men da han ble spurt denne dagen ønsket han å være med,super brodern fikk et rom som var i tilsluting til fødestuen. Han kom og gikk inn i rommet og fikk hele tiden veiledning og betryggende bekreftelse på at mammas skrik er helt normalt, at alt som foregår her er helt normalt. Han ble fantastisk godt ivaretatt av jordmora og de andre pleierne.

Så var vi i gang, hun ville ut, jeg ville ikke, var tross alt 3 uker til termin. Hun kunne kanskje ha ventet et par dager til mener jeg. 

Hun var klar for å komme inn i verden, jeg ventet i spenning.

Alt var fantastisk under denne fødselen. (Noe jeg ikke opplevde i da brodern kom til verden) mormora fikk klippe navlestrengen. Brodern fikk tilbudet først men takke nei, han var metta av hele denna jævlige fødselsopplevelsen. Jeg fikk holde henne litt, men da morkaka ikke kom ut, presset jordmor på magen og dro. nei den ville fortsatt ikke komme .

Det endte opp med at jeg kom på operasjonsbordet.

Lå ca en time til observasjon. Her informerte de om at hun hadde hatt pustevanske og at hun var på nyfødtavdelingen intensiven. jøss tenkte jeg, ja men fint da at hun er der og får hjep. Så ble jeg kjørt opp til henne, i sengen jeg lå i.

Gledet meg som en unge. Gledet meg til å ta på henne, lukte på henne, hun som jeg hadde båret i nesten 9 mnd.

I det jeg ble kjørt opp, sies det at legen skal snakke med meg også. Klokken var blitt nattestid. jaja tenkte jeg, han skal sikkert informere om at hun har oksygen igjennom nesa.

Jeg kom opp og fikk mitt barn oppå meg.

Lykken var fullkommen og jeg bare gledet meg til å være sammen med henne. Så kom legen.

Han, Han som sikkert hadde fått denne oppgaven før. Som ikke viste hva han ville møte, som ikke viste hvilken reaksjon han ville få. Han med en flott mørk stemme, mandig men ydmyk, han som kom med budskapet. Han som hver gang jeg hørte hans stemme fikk en klump i halsen og vill gråte, selv om han ikke snakket til meg. 

Ser du noe spesielt med barnet ditt. eh.....nei svarte jeg som et spørsmålstegn.

Vi har mistanke om trisomi21. Det er tatt prøver av henne og de er sendt til rikshospitalet.

Hue mitt spant hva faan var det, trisomi. hvor var ankeret mitt, fundamentet, alt falt i grus. alt spant, ingen holdepunkter,

Du kødder nå, snakker vi om downs lissom klarte jeg å få ut av meg, som en trassig 14 årig drittunge som ikke vil høre fakta.  

Ja svarte legen.

Jeg lå der og tenkte at faan faan, dette er en drøm, en javla vond drøm.

Kan jeg få være sammen med henne litt spurte jeg.

Ja fikk jeg til svar og legen og sykepleierne ga meg space og rom for å være sammen med henne, henne jeg har ventet på. Jeg hørte det pep i apparater, hun hadde slager rundt seg, hjerte hennes ble observert og jeg hørte at det var mange andre spedbarn rundt et sted i rommet der jeg lå med henne på brystet og mediterte.

Mediterte gjennom henne, hun som kom, hun som kom til meg. Hun og meg, og jeg mestret å slappe av litt i sjokket, i sorgen, i gleden at hun hadde kommet.

  

 

Så kommer det som jeg syntes er merkelig i sykehus Norge 2018.

Jeg kvinne er i krise, kroppen min er i krise, hodet mitt er i krise, livet mitt er i krise, så må jeg fordi jeg har mistet så mye blod på en annen avdeling en ungen min.

Ikke nok med at jeg var lagt i narkose en liten time etter fødselen og vært borte fra henne,men nå er det gått mange timer siden jeg var ved siden av mitt barn, men vi skal faan meg skilles igjen.

Hææ det Må være feil.

En ting er at hun ble fulgt opp på sin avdeling, men jeg hadde hatt bedre av å være sammen med henne.

Jeg kom ned alene, alene ned på et rom på denne kvinne avdelingen. Uten barnet mitt, med tusen tanker. 

Fikk ikke sove, for hvor var barnet mitt. Ikke ved min side, ikke ved siden av meg, men på en helt annen avdeling, et helt annet sted.

Jeg hadde et behov å være nær henne, få skape bonding, nærhet. Hadde tross alt gått med henne frem til nå, inni meg.

Nå var hun borte fra meg, hun med trisomi21. hun som har blå øyne som mormora, hun har hoftedysplasi, hun som hadde sonde og måtte sondemates, hun som har hjertefeil, hun som har lavt stoffskifte. Hun som har den single mora og den voksne brodern.

Hun lå ikke ved siden av meg.
Fikk ikke lukte på meg, kjenne min hjerte rytme, kjenne min nærhet. 

Mandagen gikk jeg i tåka. Takk for mormora som kom innom. Og brodern.

Tirsdag ba jeg om å komme opp til nyfødt avdelingen. Jeg hadde ingen ting på denne avdelingen å gjøre. Og det mener jeg for mine medsøstre etter meg, hvorfor deler vi, skiller vi mor og barn når all forskning viser til at barnet blir sterkere av å være sammen med mor. Og jeg tror jeg som mamma ble sterkere av å være sammen med henne.

Merkelig at vi har det slik i Norge i et av verdens rikeste land. Men den beste avdelingen med de beste folka og kompetente og interesserte i menneskene  i faget sitt, opplevde jeg på nyfødtintensiven.. ikke alltid jeg som mamma hadde kjemi med  disse legene og sykepleierne, eller at jeg var i vater eller balance,men at de var profesjonelle det var de.

Og onsdagen fikk jeg komme til hennes avdeling. endelig.

Så selv om vi har et nettverk med bestefar, 2 tanter, en onkel, en superkusine, 3 gode feer, en super dog, og et lite nettverk som også omfavner venner og nære relasjoner er det noe helt spesielt.

den dagen, disse første dagene da det var 

brodern, modern , mormora og henne.

Hun som har åpnet og fortsatt åpner nye dører i livet mitt. Hun som har et smil på lur. Hun som viser at hun kan å mestrer så mye allerede i sitt liv,  hun som har vært fire og en halv måned på denne jord. Hun som Er i mitt liv, og jeg i hennes.                                       

Camilla

 

Please reload

Our Recent Posts

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload