Barnehage.....

Medesiner, morsmelkerstatning, FM85 og kaffe til a mor.

Da har jeg søkt barnehage, litt på overskudd vel og merke.

Søknader for barnehage plasser i kommuner skal være inne i april, der var jeg ikke i april for da hadde jeg mer en nok å holde hodet over vannet.

Så da er søknaden sendt inn nå, i dag. Hun er jo kode barn, så vi er prioritert, fordi hun har en diagnose.

Men det er jo nå min permisjon starter føles det som, det er jo nå vi kan være sammen, jeg og henne, henne og jeg.

Sammen på hennes premisser

og ikke mine for å rekke et eller annet sykehus for en avtale.

Det er jo nå vi skal få være sammen, gjøre ting sammen som å leke, ut på cafe besøk, trille på et senter. Det høres simpel ut for mange kanskje. Men etter snart 6 måneder inne, er dette en drøm å få oppleve. Selv om fysioterapeuten kommer 2 ganger i uka og spesialpedagogen hver 3 uke så har vi flere dage å være sammen på uten noen andre.

Bare jeg og henne. Uten forventninger til trening, tegn til tale, prøvetaking, samtaler eller farte rundt i bilen.

Konstant på veg til, på veg til A-hus, på veg til apoteket, på veg til helsestasjonen, uten at vi har gjort noen avtaler med noen.

Nå er det vi som styrer skuta.

Henne og jeg,

jeg og henne.

Vi har til og med fått til litt spa hjemme, massasje og meditasjons musikk.

I går var vi for første gang på lang tur.

På lang tur 1time og 30 minutter tar det til Hunnwally. så den road trippen var etterlengtet. Det ble en test, med kalkulering av hvor mange stopp. Må vi bytte bleie, vil hun ha et måltid i varmen. hva slags musikk skal vi høre på.

Men hun sov hele veien.

Og fantastisk deilig å få være med super tanta, super onkel og super kusine. med hyggelig samvær, påfyll av energi og servering av middag.

Og det er nå det starter, vi to sammen, opplevelser, henne og jeg, jeg og henne. Og barnehage, trening og oppfølging murrer bak i hue på meg. men nå skal vi bare nyyte. nyte solen og varmen. Og vite at barnehage er søkt, så får tiden vise om vi får plass de jeg ønsker. på en tradisjonell avdeling med 9 barn eller om vi får mitt verste mareritt alt over det. Forstå meg rett, ikke noe galt i store avdelinger, bare at hun,hun som har flere utfordringer allerede, vil tjene på å gå på en avdeling med færre barn, uten at det er en spesial avdeling. For hun kan og skal følge normal barn der hun er nå.

Henne, som har åpnet og fortsatt åpner nye dører i livet mitt.

Hun som har et smil på lur.

Hun som viser at hun kan og mestrer så mye allerede i sitt liv,

hun som har vært 5 måneder og to uke, på denne jord.

Hun som ER i mitt liv og jeg i hennes.

Camilla