Eksponering..

Ja da, jeg innrømmer det.

Jeg har et eksponerings behov.

Ikke i forhold til meg selv, ikke i forhold til broderen, men i forhold til henne. Henne med trisomi21, hull i hjertet og en svak klaff, hypotoni, hypermobile ledd,lavt stoffskifte, ferdig behandlet for hoftedysplasi med den halv gale mamma`n.

Jo da jeg har et eksponering behov. Jeg innrømmer det.

I møte med verden, vil jeg vite at alle ute vi møter på, som hun møter på,kan takle møte med henne. Du trenger ikke like henne, eller syntes hun er søt eller fin. Du trenger ikke bli venn med henne heller. Bare respekter henne.

For det er jo rart at jeg ikke husker at noen gratulerte meg av legene, når hun ble født. Det var sikkert det, og mulig jeg var i tåka, eller at ingen sa det tydelig nok til meg. Du vet... så`n hjertelig.

Den første jeg kan huske, som gratulerte meg var på ortopedisk avdeling. Jeg skvatt da han gratulerte meg og tenkte, eh.. har han virkelig lest papirene sine. Men jo da, det hadde han her.

For en fantastisk følelse. Og snuppa var ca 1mnd gammel.

Andre gangen en lege gratulerte meg var på Riksen, hvor det kom inne en overlege da hun sjekket hjertet og gratulerte meg med et fullbåren baby.

Fantastisk følelse. Men fordi dette ikke var hverdagskost for meg, var det og er det ekstra viktig å eksponere vårt liv til omverden.

Ikke fordi vi er så himla interessante, men hun er ikke som alle andre, men likevel er hun akkurat som alle andre.

Det fødes få barn med Down syndrom.

Selv om syndromet medfører utfordringer for både meg og henne, så lever vi et helt vanlig liv. Hun er et helt vanlig barn. Helt perfekt i forhold til seg selv.

Torsdagen i forrige uke ble brukt til å være sosial med den fantastiske barsel gruppa. Vi er to i gruppa, så kan vel egentlig ikke kalle oss en gruppe. Det er virkelig hyggelig å gå på tur sammen med en som har barn på samme alder.

Hjemme har det blitt flere leker, har kjøpt dyr slik at jeg har konkrete når vi synger sanger om dyrene.

Og jeg fikset meg en større lekekasse.

Diy prosjekt denne uka.

Jeg har brukt en gammel

tre kasse til å samle alle leken hennes. fire hjul og vips ny leke kasse.

FØR! ETTER!

Og da vi denne uka fikk lov til å sitt barnevakt for superkusina på 3,8 var gleden stor og vi ser frem til neste gang vi skal på lov til å være en hel dag sammen med henne. Og vi fikk i gave fra superkusina sett med tøffler/sokker, hals og lue som tante har strikket. Og det er kjempe fint.

Og vi har faktisk fått tilbud i barnehage. Jippi. I første valget mitt. Jeg ønsket henne inn i denne barnehagen da de har kompetanse på Down Syndrom. Jeg har denne uken tatt noen valg, jeg ønsker henne inn i en vanlig barnehage på en vanlig avdeling. Januar barn som hun er så er det selvfølgelig ikke plass enda. Men vi har fått tilbud på spesialavdeling. Jeg som mamma fikk piggene ute da styrer kontaktet meg, men styreren var like profesjonell og inviterte oss til et besøk i barnehagen.

Mandagen denne uken dro vi på besøk.

Jeg tenkte vel at nei, nei ikke om mitt barns skal begynne på en spesial avdeling. Hun trenger noen å strekke seg etter. Noen andre barn å lære av og med. Men etter å ha vært der på besøk takker jeg ja til plassen.

Ble enig med barnehagen at om det beste for henne fra 01.08 er å flytte til en annen avdeling får hun det tilbudet, hvis ikke blir hun der hun er. For på spesial avdelingen går det også "vanlige barn"

Nå skal vi nyte søndagen.

Henne og jeg .

Jeg og henne.

Henne som har åpnet og fortsatt åpner nye dører i livet mitt.

Hun som har et smil på lur.

Hun som viser at hun kan og mestrer så mye allerede i sitt liv,

Hun som har vært 8 måneder og snart to uker på denne jord.

Hun som ER i mitt liv og jeg i hennes.

Camilla